Flyplassen i stavanger uis

Angst For Å Gå På Jobb

Foto: SANDS Det norske Likestillings- og diskrimineringsombudet behandlet blant annet i 2015 en sak der en mannlig lærer ved en ungdomsskole klaget over at han ble nektet av rektoren ved skolen å gå i shorts mens kvinner fikk gå i skjørt. Lærer ble nektet shorts I skolens kleskode het det: «Vi forventer at du kler deg ordentlig i arbeidssituasjonen. Dette innebærer at du ikke benytter fritidsantrekk som shorts på jobb, kler deg i gjennomsiktige / utfordrende klær eller benytter klær som ikke er hele og rene». Den mannlige læreren mente kleskoden var kjønnsdiskriminerende og at skolens definisjon av shorts som fritidsklær var merkelig. Ombudet mente imidlertid ikke brøt med likestillingsloven. «Det er nødvendig å sette en nedre grense for når en forskjellsbehandling er av en såpass bagatellmessig art at det ikke kan anses å stille menn dårligere enn kvinner, selv om forholdet per se kan anses som forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn», skrev ombudet i sin vurdering. Dans psykolog fikk gå i shorts Det norske ombudet viste da til en sak fra 2002 hvor det danske organet for håndheving av likestillingslovgivningen, Ligebehandlingsnævnet, drøftet hvorvidt det var diskriminerende at en restaurant hadde forskjellige kleskoder for kvinner og menn.

Angst for å gå på jobb

  1. Problemer med rasjonale ulikheter
  2. Angst for å gå på jobb may
  3. Angst for å gå på jobb st
  4. Marka i dag
  5. Shorts på jobb - Sjefen kan nekte deg å gå i shorts på jobb - Dagbladet
  6. Lottoresultater | Lotto resultater |Tallene og premiene
  7. Angst for å gå på jobb es
  8. Gule vester: 41.500 demonstranter Frankrike rundt – Document

Hvis vi ser bort i fra faddertiden har jeg i løpet av disse fem årene: Fått ingen nye venner Aldri blitt invitert hjem til noen Aldri blitt invitert til konsert eller fest Aldri blitt invitert til å jobbe med øvinger eller eksamen. Men som sagt, dette er sannsynligvis min egen feil. Jeg er nok ikke lett å snakke med. Jeg har jobbet som studass tre ganger, og har likt den kontakten jeg fikk med studentene; men akkurat som med faddertiden har jeg ikke hørt fra dem siden. Jeg prøver også å bli med på bedriftspresentasjoner, men må ofte stå over maten, da jeg får angstanfall av alle samtalene rundt meg. Jeg ble også med på ekskursjon med kullet mitt, og må si at det sannsynligvis er den beste perioden av livet mitt siden barneskolen. Det var kilde til mye stress, men det var ufattelig gøy å gjøre ting sammen med medstudenter. En typisk dag for meg som student er som følger: Stå opp Evaluer om jeg klarer å befinne meg i et auditorium fullt av andre elever Hvis ikke, studer hjemme Hvis jeg klarer det, gå til universitetet Når alle forelesningene er ferdige, gå hjem Les en bok til det er tid til å sove..... gjentatt i fem år.... det blir mange bøker...

Unntak fra uniformsreglement av religiøse grunner har også vært en liknende debatt. - Arbeidstakere kan pålegges å uniformere seg, men det må være saklig begrunnet. Jobber du på en marina, er det kanskje ikke riktig å forby bruk av shorts, sier han. I et kontorbasert virksomhet blir det annerledes. Har selv kleskode I et kontormiljø, slik som de ansatte i Jyllands-Posten arbeider i, kan det imidlertid være mange praktiske årsaker til at sjefen nå har innført shortsforbud. Heitmann forteller at de selv har en ganske klar kleskode som gjelder for ansatte i SANDS. - Det skal være mørke penbukser, og lys skjorte, og jakke/blazer. Det er helt innenfor å regulere slik i et advokatfirma. Det får være opp til arbeidsgiver, som her har en styringsrett som er ganske fri bare pålegget er saklig begrunnet, sier han. Går man for langt kan det føre til ulemper ved rekruttering og det å holde på kompetente medarbeidere, slik at dette begrenser seg egentlig litt selv. KORREKT ANTRUKKET: Henning H. Heitmann i advokatuniform med mørk penbukse, blazer, lys skjorte og slips.

Hva er dette: Et alternativt syn på studielivet i Trondheim. Hva er dette IKKE: En klage på studentlivet i Trondheim. Det virker for meg som om folk flest er fornøyd, så det er sannsynlig vis jeg som er problemet. Jeg har ikke møtt noen jeg har mislikt på NTNU. Hei. Jeg avslutter snart et femåring studieprogram på NTNU gløshaugen. Det ville ha vært en løgn å si at jeg ikke har hatt gode dager, men jeg kan nå i ettertid si at det har vært fem vonde år for meg. Jeg skriver dette fordi jeg under avslutningssermonien oppdaget at de aller fleste ting som ble nevnt under talene ikke beskrev studentlivet mitt i det hele tatt, snarere tvert imot. Sermonien fikk meg til å føles som om jeg ikke var en "del av gruppen". Jeg vil begynne med å si at jeg er introvert med sosial angst, og at dette i stor grad er skyld i mye av det jeg skriver. Det begynte bra med faddertiden. Jeg følte at linjeforeningene gjorde mye bra for at folk skulle bli kjent med hverandre. Det var også mye jeg ikke likte; fokus på drikking og sære "hazing" ritualer.

Angst for å gå på jobb 15

Men kan egentlig sjefen regulere hvordan du skal gå kledd på jobb, selv om arbeidsplassen din verken har uniformsplikt eller vedtatte kleskoder? - Definitivt, mener partner Henning M. Heitmann i SANDS (Advokatfirmaet Steenstrup Stordrange). Saklig begrunnelse Heitmann er en av Norges fremste eksperter på arbeidsrett, og forklarer hvorfor arbeidsplassen kan instruere antrekket ditt. ALLTID I SHORTS: NTB Scanpix' meget erfarne fotograf Ned Alley er stort sett alltid antrukket i shorts. Her fra et Champions League-oppgjør på et snødekt Lerkendal mellom Rosenborg og Real Madrid i 2000. Trønderne tapte kampen 0-1. Foto: Erik Johansen/SCANPIX Vis mer - Det er full anledning til å regulere klær på en arbeidsplass så lenge det er saklig begrunnet i forhold til bedriftens formål og jobben de ansatte gjør. Heitmann sier imidlertid det kan finnes unntak, for eksempel om antrekket eller uniformen du bli pålagt å bære kan oppfattes som diskriminerende eller usømmelig - for eksempel ble det debattert mye rundt toppløsservering for noen år tilbake.

Det mente Ligebehandlingsnævnet ikke var diskriminerende. Ved en seinere avgjørelse i Danmark fra 2012 har imidlertid et sykehus fått trøbbel ved shortsnekt tidligere. Ligebehandlingsnævnet behandlet da en klage fra en mannlig psykolog da sjefen hans reagerte på at han bar shorts under legefrakken. Psykologen ble bedt om å ta på langbukser og klaget på dette. - Rent kulturelt er det normalt akseptert at kvinners klesdrakt kan bestå av både knelang og lang bekledning under uniformen, mens dette ikke gjelder for menn, skrev sjefen, ifølge Likestillingstilsynet konkluderte imidlertid annerledes. - Shorts gjør ikke menn mindre profesjonelle, troverdige og tillitsskapende enn menn på jobben, skrev tilsynet i sin avgjørelse. Lyst til å diskutere? Lik Dagbladet på Facebook Arbeidsliv

Angst for å gå på jobb may

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon - Vi er en arbeidsplass, ikke en campingplass, var den krystallklare beskjeden fra sjefredaktør i den danske storavisa Jyllands-Posten, Jacob Nybroe. I et brev sendt ut til sine ansatte 20. april i år, på årets første virkelige varme dag, også i Danmark, sendte han ut en e-post til alle avisas ansatte: «Sommeren er på vei - og dermed også en helt forståelig dragning mot lette gevanter. Men når det kommer til dette, er jeg gammeldags. Vi er en arbeidsplass - ikke en campingplass. Av respekt for kilder, kunder og andre eksterne gjester - men også for hverandre» - Semi-konservatisme «Jeg vil derfor be om alminnelig, semi-konservatisme i garderobevalget. Det betyr lange beinklær for menn (og for kvinner). Kvinner kan velge knelange kjoler, men ikke miniskjørt og hotpants», skrev Nybroe i e-posten behørig omtalt i danske medier for ei uke siden. I går ble den også plukket opp av flere norske medier, blant annet Aftenposten og Nettavisen.

Nå forlater jeg snart universitetet... med ingen ambisjoner om fremtiden. NTNU har vist meg det jeg var redd for, at jeg ikke klarer å starte og opprettholde sosiale kontakter. Da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående var det besteforeldrene mine jeg tenkte på. Nå er det gjelden min til samfunnet. Hvis ingenting har forbedret seg når jeg betaler ned studielånet... vel... fremtiden ser ikke lys ut. PS: Hvis det er noen som tror de vet hvem jeg er, vær så snill å ikke si det til noen. Jeg foretrekker å forbli anonym.

Denne kontoen er en "throwaway", da jeg ikke vil at innlegget skal assosieres med min hovedbruker. Jeg er en 22 år gammel mann som har slitet med depresjon/angst/tvangstanker helt siden ungdomsskolen/tidlig videregående. Mentale lidelser var veldig "fy-fy" i min familie, så jeg gikk ubehandlet i flere år, før jeg flyttet hjemmefra og la stigmaet bak meg. I 2017 søkte jeg hjelp hos min fastlege da jeg var på mitt laveste i livet, og fikk henvisning til psykolog og ble satt på antidepressiva (Zoloft). Etter et par uker, fikk jeg en veldig forbedring i humør og tanker. Tvangstankene som kokte hodet mitt hele dagen, hadde ikke like stort grep på meg, og de var lettere å overkomme. Sakte men sikkert, klarte jeg å få tilbake livet mitt, bekjempe angst og samtidig ha en psykolog som jeg gikk til for å få ting ut som plaget meg. Så hvorfor skriver jeg dette her i dag? Det har seg slik at medisinene gjorde meg litt "nummen" følelsesmessig. Ja, jeg kunne føle glede og tristhet (akkurat som enhver person), men alt i livet var bare.... okei.

Det er vanskelig å forklare, men det føltes som om jeg ikke hadde noe særlig høye nivåer av glede eller tristhet. Ting var bare "okei". Dette plaget meg litt, men jeg følte at det var bedre enn å sitte rundt hele dagen i rommet med tvangstanker og angst. Jeg tok opp trening, prøvde å spise bedre og sov bedre (alle de tingene en deprimert person bør bli flinkere på). Jeg bestemte meg for å gå av medisinene uten å ha informert fastlegen etter 4-5 måneder fordi jeg "følte meg bedre" (ironien er at medisinene fikk meg til å føle meg bedre, og ikke at jeg var kurert.. så det å gå av medisinene var et feilgrep). Livet smilte en god stund etter at jeg gikk av medisinene, men jeg merket fort at jeg havnet tilbake på samme spor som før medisinbruken; tvangstanker, følelse av alt i livet er trist og håpløst, verden er et kaotisk sted, jeg er ikke verdt noe, småsuicidal, apatisk til alt som skjer, ikke motivasjon til noen ting, kan ikke føle glede.. en typisk depresjon. Jeg bestemte meg for å prøve å bekjempe depresjonene mine uten medisiner denne gang, og begynte å lese mye filosofi, være mer blant venner, prøve meditasjon, trene, spise bra.. men ingen ting av dette føler jeg virker like bra for å holde vekk tvangstankene og depresjonen.

Fri, 16 Oct 2020 07:48:02 +0000